Barndomsminner
Det er flere gode barndomsfortellinger i «Det var ein gong»-boka fra 2018. Først forteller Karin Helene Haukøya om sin far Alf, som vokste opp på Haukøya på begynnelsen av 1900-tallet. Det var jo ikke direkte sentralt og ganske så tungvint både i forhold til skolegang, handel og bybesøk. Stykket heter «Småepisoder fortalt av Alf Haukøya.»
Noen sider lengre ut i boka, kommer vi til Ove Hauglands beretning om dramatiske hendelser i Kroken i hans barndom. «Minner frå min barndom» har han kalt stykket sitt.
Så får vi kjenne lukten av halm i Else Helen Eliassens barndomsopplevelser i stykket «Gamle historier fra Hestøya v/Vefald».
Aud Margareth Vøllestad tar oss så med til en annen øy; Prestøya i Oseidvannet. I stykket «Barndom på Prestøya» får vi del i både hennes og tante Ingebjørgs gode opplevelser som øyabarn.
Så avsluttes bokens barndomsminner rett sør for Haukøya der vi startet denne gjennomgangen. Stykket «Fortellinger fra oppveksten på Aurebekk» er nedskrevet av Kari Aurbekk Langmyr (f. 1888) i 1961 og handler om egen barndom på denne husmannsplassen under Sannes.
Flotte og interessante barndomsminner alle sammen, vel verdt å lese!
Dømt til døden
Å få barn utenfor ekteskap, var både en stor synd og en skam i gamle dager. I “Det var ein gong” nr. 8 forteller Halldor Heldal om den dramatiske rettsaken fra 1706 da enka Sigrid Olavsdotter Heldal ble anklaget for å ha født et barn utenfor ekteskap og så ha tatt livet av det.
Enka hadde i mange år hatt et forhold til sin gårdskar, men han viste seg å være gift og da Sigrid kom i omstendigheter, dro han tilbake til kona. Sigrid ble dømt til døden i tre rettsinstanser, men ble til slutt benådet av kongen. Du kan lese historien om rettssaken, som også er omtalt i Olav Sannes’ bygdebok, i stykket “Ein dødsdom i Drangedal i 1706”.
Høggørmen
Både før og nå kan innpåslitne selgere være ei plage. Humoristen Gudmund Clemensen forteller i “Det var ein gong” nr. 6 om en snartenkt drangedøl som fant råd for å bli kvitt to selgere som var kommet til huset hans og ikke ville gå igjen. Han ba dem inn på middag, men etter som han var tom for flesk, sa han til selgerne: ”Nå veit eg ikkje ana rå enn at eg får ut å drepe ørm, for meddasmat ska me ha.”
Dermed for han på dør og kom tilbake med det som for selgerne så ut som en flådd orm. De stakk på dør fortere enn svint, for høggørm hadde de så visst ikke tenkt å ha til middag. Det de ikke visste, var at mannen hadde fanga en ål dagen før som han hadde flådd og gjort klar.
Clemensens stykke i bok 6 heter ”Sveier” og er en ren latterbombe.
Et farlig yrke
Å være tømmerfløter var et farlig yrke. Ikke minst når det var tømmervaser som måtte løses opp for at tømmeret skulle komme videre.
I “Det var ein gong” nr. 8 forteller Tor Austad en kort, men dramatisk historie om Andreas Blomhaug som ble med utfor Austadfossens ville stryk en gang mens han klamret seg til en tømmerstokk. Da han søkkvåt klarte å krabbe i land, gikk han tilbake til sine kolleger øverst i fossen og fortsatte arbeidet.
Mange av dem trodde ikke han skulle ha overlevd fossefallet, men da han selv ble spurt, svarte han: “Å jau, eg trudde a det, gjor e a.” Stykket heter naturlig nok “Ut for fossen.”
Huldra
Huldra kjenner vi godt fra norsk folklore. Men det begynner å bli ei stund siden det ble rapportert at noen har sette henne. I «Det var ein gong»-bøkene dukker hun opp av og til. Ola Vasane (1827-1909) som blant annet er omtalt i historien «Med Knut til Fiskvann» i bok nr. 23 (se denne Facebookgruppa 2. juni i fjor). Der forteller han at han ikke har sett huldra, men hørt henne og sett kuene hennes. «Dei var små og svartbrannute,» ifølge Ola Vasane.
I bok 29 møter vi igjen både huldra og Ola Vasane. Olav Ettestad beskriver i sin interessante artikkel «Gamle hus på Ettestad» hvordan Ola Vasane og Per Ettestad møtte huldra under slåtten. Det vil si, Per Ettestad mente det var ei vanlig jente, mens Ola Vasane holdt på at det var huldra som hadde tatt seg en tur fra Portil. For ifølge ham var det bare der og ved Laukfjell det var hulder. Du får ta deg en tur og se etter selv – om du tør.
Forresten er det ei hulder samt noen tusser sør i kommunen også. Om den kan du også lese i bok 29 i Gudmund Clemensens stykke «Rekærn».
Brudgomfossen
Kjører du riksvei 358 mot Gautefall, passerer du et stryk som kalles Brudgomfossen. Det kan nok høres romantisk ut, men det er en tragedie som skjuler seg bak det uvanlige navnet. Den dramatiske hendelsen i pinsen for 100 år siden, kan du lese om i Knut Asbjørn Bøs stykke i “Det var ein gong” nr. 22.
Spøkeri
Trenger å grøsse litt ekstra en mørk høstkveld, kan jeg anbefale deg å lese Tor O. Gautefalds ti sider lange stykke om “Vardøger, spøkeri og overnaturlege ting” i “Det var ein gong” nr. 2. Her er det nifse forvarsel om død og avdøde som går igjen på konkret angitte plasser.
Så om du ikke tror på det Gautefald forteller, kan du jo ta deg en tur på nattestid dit han beskriver og se selv.
Munnladninger
Før patronbørsene ble vanlige i bruk, var det munnladningsbørsene som dominerte. Også lenge etter at patronbørsene kom, dominerte munnladningsbørsene blant folk som ikke hadde råd til finere våpen.
I “Det var ein gong” nr. 13 har redaksjonen, i samarbeid med Tomas Strandkaas, et stykke kalt “Om monnladning og loty”. For den som er interessert i lokal våpenhistorie, bør dette være veldig interessant.
Visste du forresten at et eller annet sted mellom Brurberjet og brygga i Stranna ligger det en stor mengde munnladningsbørser på bunnen av Tokke? Om det kan du også lese i samme stykke.
Bronane
Bronane, eller Brunane som kartverket kaller fjellet, befinner seg nord-øst i Drangedal, litt forbi Singusdal. I “Det var ein gong” nr. 31 skildrer Jorunn Opsahl utviklingen på dette fantastiske utsiktspunktet, som gikk fra å være et sted der man bare kom opp til på gamle stier i sommerhalvåret eller på ski om vinteren, til å bli stedet med vei helt opp og “Drangedals høyeste telefonstolpe”, som stykket heter.
Men utsikten; den er like fin. Herfra ser du store deler av Telemark, Buskerud, Vestfold og langt til havs. Forfatteren forteller blant annet at hun og flere tok en tur opp en nyttårsaften for å se på fyrverkeriet – og fikk et skue fra omtrent halve Sør-Norge.
Tragedien førte dem til Tørdal
I 1924 førte en tragisk skyteulykke til at fem søsken fra Siljan ble plassert hos familie i Tørdal. Det var Mari, Anne Karine, Adolf, Birgit og Klara, barn av Anne Johanne og Olaf Jørgensen, som i en alder fra 2 til 12 år fikk tilværelsen snudd fullstendig på hodet da dere far ble skutt ved et ulykkestilfelle en høstdag i 1924.
Men søsknene skulle alle få gode liv i Tørdal der hele bygda slo ring om dem. I “Det var ein gong” nr. 35 finner du to riktig varme stykker om dette. Først Eilert Kvenes’ sitt stykke “Til eit langt liv i Tørdal for fem søsken frå Siljan” og i det etterfølgende “Fra tragedie i Siljan til trygghet i Tørdal” av Nils J. Sætre.
Jomfrutjenn
Har du vært ved Jomfrutjenn en sommernatt og syntes du har sett ei lys, vakker jente gå med lette skritt over myra? Eller lurer du bare på hvorfor et lite vann ble kalt akkurat Jomfrutjenn? Uansett burde du lese det to sider korte sagnet gjenfortalt av Jenny Jonskås i ”Det var ein gong” nr. 28. Sagn har ofte rot i virkelige hendelser, så hvem vet?
Magnus Jansen
Om noen har nær legendestatus i Drangedal, så er det baker Magnus Jansen. Folk kom fra vidt omkring for å smake på Jansens kaker og brød. Ikke minst var bløtkakene og wienerbrøda navngjetne. Skonrokken også visstnok, uten at det gjorde særlig inntrykk på en liten gutt.
I forbindelse med Magnus Jansens 80-årsdag i 1968, laget Vestmar en reportasje om ham som er gjengitt i “Det var ein gong” nr. 3. I tillegg til å være en dyktig baker, var Jansen også en dyktig idrettsmann i unge år.
Og den klassiske T-Forden 1927-modell, beholdt han lenge etter at alle andre hadde kvittet seg med slike gamle biler. Når Magnus Jansen kom kjørende i sin åpne bil med sin kjære hund ved siden av, visste alle som traff ham at da var arbeidsdagen slutt og han skulle ut i naturen.
Lokalsamfunnets hjerte
Fra 1938 til 1983 drev Borghild Vrålstad landhandel på Nærbø i Tørdal. I “Det var ein gong” nr. 36 har hennes sønn, Magne, en flott hyllest til sin mor og hennes butikk. Ja, det var nå mye mer enn en butikk også. Det var venterom for bussen, oppholdsrom for skogsarbeidere, sosialt samlingssted om mye, mye mer. Kort sagt: Selve hjertet i lokalsamfunnet. Pluss at du fikk kjøpt alt du trengte og enda litt til. Og hadde de det ikke inne, kunne det skaffes. Pengelodd og tipping gikk tur/retur med bussen til bokhandelen i Prestestranda.
Det kunne bli lange dager for butikkens drivere. Hvis bussen var forsinka, kunne de jo ikke godt hive folk ut i kulda heller. En gang forteller artikkelforfatteren at hans far Aasulv, som hjalp til i og rundt butikken når han ikke var i skauen, ble så lei av å vente på bussen at han ringte til Sigrid på telefonsentralen på Grova og spurte: «Du som veit all ting, hårre e bussen hen.» Magne Vrålstads stykke heter «Minner frå butikken i Nærbø.»